9 acessos
Dypt i hjertet av Norge langt på veg fra menneskekveg
Tankene vandrer tilbake den gang frosten krevde meg
I vestavind & høstregn
da Nordbo inn i sølvborg steg
Vaakenetter gråstemt
bak midnattstimens grind
I ringeakt & symmetri
sydd til sjelen min
Sol som knarrens øge
ildebrann på mitt sinn
Formørket av grantrær
som fra likjord taus har steget Ved en gammel, rolig innsjø
et sted ei gjestet meget
Jeg ser kun månens ansikt
arrete, som mitt eget